Wednesday, 30 November -0001 00:00

Notater om Masoch, Deleuze og radikal mote

Mario Perniola

Av alle tekster Gilles Deleuze har skrevet, er det Présentation de Sacher-Masoch som har hatt mest å si for mitt eget arbeid. Her presenteres masokismen ikke bare som et annerledes psykisk syndrom enn en sadismen, men motsatt. Hvis Sade foregrep medie- og skuespillersamfunnets deseksualisering, fulgte Masoch en motsatt kulturell strategi (Perniola, 2004): å tre ut av konsumpopulismen kun igjennom en gjenvinnelse av den høye stil som Nietzsche anså den høyeste og mest fullkomne estetiske modell. En strategi som impliserer omsorg, respekt og hukommelse, i et ord: tilbedelse, samt adopsjon av paradoksale strategier.  

Der sadismen åpner en horisont av eksesser, etablerer masokismen en serie av grenser som omringer og garanterer subjektets forutsetninger konfrontert med nederlag. Som Deleuze forklarer, det masokistiske forhold er instituert av en fri avtale, en pakt og kontrakt der den som formulerer og tilbyr kontrakten skal gi seg som en slave til en partner som i romanen Venus in Pelz av Sacher-Masoch, alltid er en frue. Hun på sin side er forpliktet til å være en skuespiller gjennom scener, seremonier og seksuelle riter som innebærer en fornedrelse av subjektet.

Den masokistiske logikk innebærer begge subjektenes interesse i å forsterke og beholde alliansen. Slaven, som ubetinget tilbyr seg selv, behandler fruen som en dukke i egne hender; fruen på sin side aksepterer å være en passiv utøver av representasjoner prosjektert av slaven, medvitende om at det er hun som er reservert rollen i å kommandere, disponere, og eie partnerens kropp etter egen lyst. Masokismen er en finesse i subjektiviteten som søker å fjerne den uhelbredelige konflikt mellom mann og kvinne.

I Sacher-Masochs roman finner vi også hovedrolleinnhaveren Wandas treffende beskrivelse av gåten det feminine representerer overfor det maskuline;

Det finnes ikke en god kvinne eller en ond kvinne, slik hennes forkjempere og motstandere skulle ønske. Kvinnen har ingen karakter […] hun er forblitt som naturen har formet henne. Kvinnen er en knute av sammenflettede instinkter. Dyd og udyd, barmhjertighet og brutalitet, egoisme og dedikasjon er uløselig knyttet sammen, og det er sjelden at en handling utført av en kvinne enten er fullstendig god eller ond […]. En seriøs og dyp dannelse over årtusener har hatt innflytelse på mannen, men ikke på kvinnen, som alltid og utelukkende kun adlyder sine instinkter.

I Deleuze`s tekst fremkommer ikke opposisjonen like ekstremt. Det som fanges opp er masokismens essensielt teatralske karakter som beveger seg langs en vertikal akse fra prakt og verdighet til den laveste foraktelighet. Det masokistiske forhold er en kontinuerlig opp- og nedtur, hurtig roterende mellom det opphøyde og det ydmykende. Forholdet næres fra et ufravikende begjær, et uovervinnelig og ustoppelig ideal av fortreffelighet, forrang og perfeksjon: den som tilfredsstilles lett, som er overbærende mot seg selv og mot andre, er fremmed for den opprørske og svimlende masokistiske erfaring og str11e fjellandskap av topper og avgrunn. En må ha næret store ambisjoner for å kunne kjenne den brutale masokistiske lykke: fordi denne tiltrekkes av det motsatte, av det ville og dyriske liv, som ofte bærer elementer av selvdestruktivitet i seg, slik som i romanen Pan av Knut Hamsun.

Ved å lese min roman Tiresia, som nå etter flere tiår er gjenoppdaget av en argentinsk utgiver, finner jeg flere aspekter av den masokistiske sensibilitet som Deleuze beskriver, og som jeg selv senere har utviklet fra et teoretisk ståsted over flere bøker: tiltrekningen mot statuer, suspense, erkjennelsen av seg selv som en ting som føler, bruk av et språk som unngår nøyaktige beskrivelser av seksuelle akter om ikke gjennom metaforer, den rituelle repetisjon, tendensen i å mytologisere, dyrkning av kaldhet.. Også hos Deleuze finner vi ideen om kroppen som et klede. Det stemmer ikke at den vestlige tenkning er karakterisert av dualismen mellom sjel og kropp: sjelen og kroppen ligner alt for mye på hverandre til å kunne utgjøre et reelt motsetningspar. De som i dag forsvarer de kroppslige rettigheter, forestiller seg kroppen som noe både levende og besjelet, som en sjel som kan både ses og røres, slikkes og suges, og ikke som en ting som føler. Den spiritualistiske sensualitet vi finner hos kroppens tilh11ere, er ikke annerledes tidligere dydige sjelers dedikerte hjerteslag: like mye ignorerer de begge følelsen av en ting som føler, av kroppen som et klede. Den ekte motsetning er ikke mellom sjel og kropp, men mellom liv og plagg. De tyske ordene Leib (fra leben, å leve) og Körper (fra curpus, kropp) illustrerer godt forskjellen.

Som kjent, er «sex appeal of the inorganic» den definisjonen Walter Benjamin gir moten (Benjamin 1982) Og det er nettopp her vi må tilbake, for å finne en visuell representasjon til denne type sensibilitet. Fra og med åttitallet, innen Haute Couture, ble en ny provokatorisk og antikonformistisk tendens utviklet, Radical Fashion, med utgangspunkt i punkbevegelsen på slutten av 70-tallet og forkjemperne Malcom McLaren, og Vivienne Westwood som senere skulle bli den viktigste person innen 11elsk mote.

Det som overrasker, er likheten mellom the radical designers og the radical thinkers fra samme periode. Neologismen Seditionaries (sammensatt Sedition og Seduction) skapt av McLaren-Westwood, er sammenfallende med skjebnen til verket skrevet av den franske tenkeren George Bataille (1897-1962), Erotismen, som er blitt en kultbok for flere studerende. Like etter foretar Vivienne Westwood en vending i retning manierismen som igjen presenterer nye overraskende forbindelser til det vi ser i den teoretiske refleksjon med ny-antikken (AA.VV, 1995; Marroni, 2014). 

Flere av produksjonene til Alexander McQueen, Hussein Chalayan, Helmut Lang, Martin Margiela, Romeo Gigli er oksymoron, retoriske figurer bestående av motsatte termer i dyp kontrast til hverandre, som for eksempel en revnet dongeribukse med verdifulle broderinger, eller en undertrøye av rød plastikk så gjennomsiktig at den konstituerer en sekundær hud. På lignende vis produserer filosofien enigmatiske begreper med motsatte konsepter som skaper en ny ambivalent mening, slik som kropp uten organer (Deleuze-Guattari, 1980), interessert disinteresse (Bourdieu 1994), fornuftens forbauselse (Pareyson, 1995), ikke-deltagende deltakelse (Perniola, 1995).

Radical Fashion forsyner bilder til en paradoksal tenkning med opprinnelse i den antikke filosofen Heraklit som utfordrer Pytagoras estetiske ide om harmoni og symmetri, og ser den estetiske erfaring som en overkommelse av disharmoni, en konvergerende uoverensstemmelse. Den estetiske sansning forstått som lyn (Heraklit), event og tone (stoikerne) er, med unntak av eksentriske forfattere som Jacob Böhme, l11e forblitt i inkubasjon hos den vestlige filosofi og de dominerende strømninger forankret i aristotelisk logikk og senere hegeliansk dialektikk. Den som derimot har tenkt igjen problematikken etter flere tusen år, er Nietzsche, ved å påpeke den metafysiske tenkningens manglende evne til å tenke motsetninger, samt undersøkelse av den voldsomme motsetning som i løpet av det nittende århundre ble tenkt som differens (Differenz).

Det virkelige jordskjelv i moteverdenen på åttitallet er likevel de japanske designernes verker, som tilfører forholdet mellom kropp og klede til estetiske begrep tilhørende deres egen kultur. For eksempel begrepet ma (intervall, plass, distanse) som konstituerer startstedet for poetikken i «stoffstykket» hos designeren Miyake Issey. Ved å se på plagget som et udelt stoffstykke, tillater ma en personifisering av det som er tatt på, en overskridelse av pret-a-porter, fordi hvert individ har forskjellig kropp (se figur 1). Dette bilde slekter til begrepet pli (fold), som Deleuze studerte. Med andre ord er det en autonomi i klede i forhold til kroppen: japanerne avgjør klede som et lag man kan knytte på mange måter. Man kunne snakke om barokken redusert til det minimale, men likevel tilgj11elig i uendelige variasjoner. Rey Kawakubo introduserer Look boro (slitt, irregulært, lagvis) etter en logikk ikke ulik karakteriseringen av rhizomet, definert av Deleuze som et åpent system, fritt fremkommelig, rikt av betydningsfulle «brudd» (se figur 2). Til slutt holder Yohji Yamamoto og Junya Watanabe seg til det barokke prinsippet om forestillelse, definert av den 11elske filosofen Francis Bacon som en praktikk av «bryllup og ulovlige skilsmisser imellom ting» (Bacon, 2000, II, 4).

                                                                       (translation of Kristine Hognerud Traeland)

Read 120 times